"du kan ingenting"_ sa Aslak en dag til Torbjørn,- denne piltet som sedvanlig efter ham for å gi akt. "Jo, jeg kan til den fjerde part". "Pytt! Nei, du har ikke engang hørt om trollet som danset så lenge med jenten til solen rant, og det revnet som en kalv der har spist surmelk!" I sine levedager hadde Torbjørn ikke hørt så meget kunnskap på en gang-n "Hvor var det?" spurte han. "Hvor?-Ja det,- jo, det var borte på Solbakken der!"Torbjørn stirret. "Har du hørt om han som solgte seg til fanden for et par gamle støvler?" Torbjørn glemte å svare, så forundret var han. "Du tenker vel på hvor det var- he?--Det var også borte på Solbakken der, riktig like ned i den bekk, du ser!---Vårherre bevar oss! Det står dårlig til med din kristendomskunnskap", sa han videre. "du har vel ikke engang hørt gjeti henne Kari Trestakk?" Nei, han hadde ingenting hørt.

Og mens Aslak nu arbeidet fort, fortalte han anda fortere,- og det var om Kari Tresstakk, om kvernrn som malte salt på havsens bunn, om fanden med tresko på, trollet som fikk skjegget fast i en trestamme, de syv grønne jomfruer som nappet håret av Skytterpers legger mens han sov og umulig kunne våkne- og alt sammen foregikk borte på Solbakken. "Hva i Guds navn går det av gutten?" sa moren den neste dag. " Han har nu stått på xne der borte på benken og sett utover til Solbakken fra det  ble lyst". "Ja, idag har han det travelt", sa faren, som lå og hvilte seg den lange søndag. "Å, folk sier at han har festet Synnøve Solbakken", sa Aslak gjorde oppmerksom herpå, krøp han ned av benken, tok sin katekismus og satte seg hen for å lesse. "Ja, trøst deg med Guds ord, du", sa Aslak. " Du får henne så ikke allikever".

Da det led så langt  frem i uken at han tenkte de hadde glemt det, spurte han moren ganske sakte( ti han var unnselig ved det): "Du- hvem er Sylnnøve Solbakken?" "Det er liten jente som en gang skal eie Solbakken. "Har hun ingen trestakk da?" Moren så forundret på ham: "Hva er det du sier?" sa hun. Han  følte det møtte være noe dumt, og tidde. " En har aldri sett vakrere barn enn hun er", la moren til, " og det har  hun fått i lønn av Vårherre, fordi hun bestandig er snill og bra og flittig til å lese". Nu visste han det med.

En dag Sæmund hadde vært i market sammen med Aslak, sa han om kvelden til Torbjørn: "Du skal ikke oftere være sammen med tjenestegutten". Men Totbjørn aktet ikke videre på det. Så lød det en stund efter: "Dersom du finnes oftere sammen med ham, går det deg ikke godt!" Da snek Torbjørn seg efter ham når faren ikke så det. Denne kom over dem der de satt og talte sammen. da fikk Torbjørn pryl og ble jaget inn. Men siden passet Torbjørn Aslak opp når faren ikke var hjemme.

En søndag faren var i kirke, gjorde nok Torbjørn ugang hjemme. Aslak og han kastet sneball på hverandre. 'nei,nei, du kveler meg', bad Torbjørn; 'la oss kaste sammen på noe annet'.Aslak var straks ferdig, og så kastet de først efter den sprinkle gran borte ved buret, så efter burdøren, og endelig efter burvinduet,-ikke dette selv, sa Aslak, men listen omkring det. Torbjørn traff imidlertid ruten og ble blek. 'pytt, hvem får vite det? Kast bedre!' Han så gjorde men traff nok en. 'Nu vil jeg ikke mer'. I det samme kom hans eldste søster, lille Ingrid ut. 'Kast efter henne, du!' Torbjørn var srtaks ferdig, jenten gråt, og moren kom ut. Hun ba ham holde inne. 'Kast, kast!' hvisket Aslak. Torbjørn var het og opphisset; han gjorde så. 'Jeg mener du går fra vettet; jeg', sa moren og rente mot ham. Han foran, hun efter- gården rundt: Aslak lo, og moren truet. Men der fikk hun ham fatt oppe i en snedrive, og ga seg i ferd med rkgtig å denge ham. 'Jeg slår igjen, jeg, det bruker de her'.- Moren holdt forundret inne og så, tok ham stilltiende ved håden og førte ham inn. Hun sa ikke et ord mer til ham men stelte godt for hans småsøsken, og talte med dem om at nu kom far snart hjem fra kirken. Da begynte det å bli dyktig hett i stuen. Aslak ba om lov til å besøke en slektning: det fikk han straks; men Torbjørn ble meget mindre da Aslak var gått. Han hadde fryktelig vondt i mavet, og var så klam i hendene at han svettet boken når han tok i den.Bare mor ikke ville si noe til far når han kom hjem; men å be derom fikk han ikke over seg. Alt han så på, skiftet utseende, og stueuret sa: Bank, bank-bank,bank! Han måtte opp i vinduet og se på Solbakken. Den alene lå tilsnedd. stille og perlet i solen som bestamdig; huset sto og lo ut av alle ruter, og der var visselig ikke en eneste itu.

Røken for forferdelig glad opp av pipen så han kunne forstå at de også der kokte for kirkefolket. Der gikk bestemt Synnove og så ut efter far sin, og skulle slett ikke ha hugg når han kom hjem. Han visste ikke hva han skulle ta seg for, og ble på en gang så kjærlig mot sine søstre at det var ingen ende på det. Ingrid var han så god mot at han ga henne en blank knapp som han hadde fått av Aslak. Hun tok ham om halsen, og han tok henne om halsen: «Kjaere, vesle Ingrid min, er du sint på meg?» — «Nei, vesle Torbjørn! Du kan gjerne kaste så meget sne på meg som du vil». Men der trampet en sneen av seg i svalen! Det var ganske riktig faren; han syntes mild og god, og det var enda verre. «Nu?» sa han og så seg omkring, — og det var forunderlig at ikke stueuret ramlet ned. Moren satte maten frem. «Hvordan står det til her?» spurte faren idet han satte seg og tok skjeen opp; — Torbjørn så på moren så tårene kom ham i øynene. « å —jo», sa hun rent ut utrolig langsomt, og hun ville si enda mer, det så han nok. «Jeg ga Aslak lov til å gå ut», sa hun. —Det var nu den gang, tenkte Torbjørn, han tok på å leke med Ingrid som om han ikke tenkte på noen verdens ting. Så lenge hadde faren aldri spist, og Torbjorn ga seg tilsist i ferd med å telle hver bit; men da han kom til den fjerde, ville han se hvor meget han kunne telle opp mellom den fjerde og femte, og således gikk det i stykker for ham. Endelig reiste faren seg og gikk ut. Rutene, rutene! — klirret det for ørene på ham, og han så efter om de var hele, de som var i stuen. Jo, de var hele alle sammen. Men nu gikk også moren ut. Torbjorn tok lille Ingrid i fang, og sa så blidt at hun måtte forundret stirre på ham: «Vi to skal leke gull-dronning i enge, vi!» Det ville hun da gjerne. Og så sang han mens benene skalv under ham:

 

 

Men som nu denne lek var best i gang, kom faren inn og satte øyet visst på ham. Han trykket Ingrid tettere i fang og falt slett ikke av stolen. Faren vendte seg bort, sa ingenting; en halv time gikk, han hadde ennu intet sagt, — og Torbjørn ville nesten begynne å være glad men torde ikke. Han visste ikke hva han skulle tro da faren selv hjalp til å kle ham av; han begynte så smått å skjelve igjen. Da klappet faren ham på hodet og strøk hans kinn; det hadde han ikke gjort så langt tilbake gutten kunne huske, og derfor ble han så varm om hjertet og over den hele kropp at frykten rant av. ham som is for solstek. Han visste ikke hvorledes han kom i seng, og da han hverken kunne gi seg til å synge eller rope, la han hendene stille overkors, ba Fader­vår seks ganger fremlengs og baklengs, ganske sakte, — og følte, idet han sovnet inn, at det var dog ingen på Guds grønne jord han holdt slik av som far sin.

Den neste dag våknet han i en forferdelig angst fordi han ikke kunne skrike: ti han skulle nu allikevel ha pryl. Da han slo øynene opp, merket han til stor lettelse at han bare hadde drømt det, men merket også snart at en annen skulle nettopp ha pryl, og det var Aslak. Sæmund gikk opp og ned på gulvet, og Tor­bjørn kjente nok den gang. Den noe lille men undersetsige mann så en og annen gang under de buskede bryn således hen til Aslak at denne nok følte hva der lå i luften; Aslak selv satt oppe på bunnen av en stor tønne ned ad hvilken hans ben dinglet eller krøket oppover. Han hadde som sedvanlig hendene i lommen og huen på hodet trykket lett ned så at det tykke, mørke hår stakk i dusker frem under skyggen. Den litt skjeve munn var enda skjevere, det hele hode holdt han litt på skakke og så til Sæmund fra siden av under halvt tillukkede øyenlokk. «Ja, gutten din er gal nok», sa han; «men verre er det at hesten din er troll- skremt». Sæmund stanset: «Du er en gap!» sa han så det drønnet i stuen, og Aslak lukket øyenlokkene enda tettere til. Sæmund gikk på ny; Aslak satt en stund stille. «Jogu er den trollskremt, jo!» og skottet efter ham for å se hva virkning det hadde. «Nei, men den er skogredd er den», sa Sæmund fremdeles gående; «du har felt tre over den in marken, din uvorne slusk, og derfor kan ingen lenger få den til å gå rolig der». Aslak hørte en stund på dette. «Jaja! tro det du! Troen skjemmer ingen ... Men jeg tviler på den gjør hesten din god igjen», la han til og skubbet seg i det samme lengre inn på tønnen og dekket for ansiktet med den ene hånd. Sæmund kom ganske riktig hen til ham og sa sakte men uhyggelig nok: «Du er en ond...» «Sæmund!» lød det borte fra åren; det var Ingebjørg, konen, som tysset på ham, likesom hun satt og tysset på den minste, der var bange og ville skrike. Barnet hadde tidd før, og nu tidde også Sæmund; men han stakk dog sin for en så undersetsig mann meget 1ille neve like opp under nesen på Aslak og holdt den der en stund idet han lutet seg frem og brente ham med øynene i ansiktet. Derpå gikk han som før, og så hen til ham en og annen gang i hast. Aslak var meget blek men lo dog med halve ansiktet over til Torbjørn idet han holdt den side ganske stram som vendte mot Sæmund. «Vårherre give oss et godt tålmod!» sa han om litt, men bøyde i det samme albuen opp som for å avbøte et slag. Sæmund stanset tvert og skrek med all sin stemme idet han såtte foten i gulvet så Aslak ga seg: «Nevn ikke ham — du!» — Ingebjørg reiste seg med spebarnet og tok ham mildt i armen. Han så ikke til henne men lot dog i det samme armen falle. Hun såtte seg, han gikk atter opp og ned; men ingen sa noe. Da dette varte en stund, måtte Aslak til på ny. «Ja . .. han har vel meget å bestille på Gran­lien⁸—han!» «Sæmund! Sæmund!» hvisket Ingebjørg; men før det nådde frem, var Sæmund alt rast hen til Aslak, som såtte foten for. Den ble brutt ned, karen grepet i den og trøyekraven, løftet og således satt imot den lukkede dør at feilingen ⁹ gikk ut, han ut igjennom den på hodet. Konen, Torbjørn, alle barna skrek og ba for ham, og hele huset sto i én jammer. Men Sæmund ut efter ham, husket ikke på å lukke døren ordentlig opp men spen­te restene til side, tok ham annen gang, bar ham ut av svaien, ut på gården, løftet ham høyt og kastet ham med all makt ned igjen. Og da han merket at der var for meget sne til at han kunne slå seg til gagns såtte han kneet på hans bryst og for ham like opp i ansiktet, løftet ham tredje gang, bar ham til et mer snefritt sted som en ulv der drar en sønderreven hund, slapp ham atter, verre enn før, knegikk¹⁰ ham ... og ingen kunne vite hvorledes dette hadde endt dersom ikke Ingebjørg var styrtet imellom med spebarnet i armen: «Gjør oss ikke ulykkelige!», skrek hun.

En stund efter satt Ingebjørg i stuen, Torbjørn kledde seg, faren gikk atter opp og ned, drakk nu og da litt vann; men hånden dirret slik at vannet fløy over koppen og klasket i gulvet.

 

Aslak kom ikke inn, og Ingebjørg gjorde om litt mine til å gå ut. «Bli inne», sa Han — som var det ikke til henne han talte, og hun ble inne. En stund efter gikk han dog seiv. Han kom ikke inn igjen. Torbjørn tok sin bok og leste uavlatelig, uten å se opp skjont han ikke samlet¹¹ én setning.

Et stykke lengre frem på formiddagen var huset i sin gamle orden, skjønt alle hadde en følelse over seg som efter et frem- med besøk. Torbjørn våget å gå ut, og den første han møtte uten- for døren var Aslak, som hadde lesset alt sitt tøy på en kjelke; men kjelken var Torbjørns. Torbjørn strirret på ham; ti han så stygg ut. Blodet var klebet fast til ansiktet og smurt vidt ut over, han hostet og tok seg ofte for brystet. Han så en stund stilltiende på Torbjørn, og så brøt han sterkt frem: «Jeg liker ikke de øynene dine, gutt!» Dermed skrevde han over kjelken, satte seg og akte nedover. «Du får se hvor du finner kjelken!» sa han og lo idet han ennu en gang vendte seg og rakte tungen til ham. Da reiste Aslak.

Men i den uke som fulgte, kom lensmannen dit; faren var stundom borte, moren gråt, og hun var også et par ganger borte. «Hva er det, mor?» — «Å, Aslak har forvoldt det altsammen».