Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg vare boltet fast i vemodighens anker
Men endelig fa lengselen slukket - Etter a dra

Drakk jeg for meget av livshapets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte - Denne dodsangstens rus
Er det eneste ene igjen - Som er mitt

I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre a takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig nar
Repet strammes rundt min nakke

Strumme vitner kan ei gi trost
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte

Denne intense dragning mot dodens portaler
(Har jeg som) En vandrende studie i gratkvalt messe-noir
Behersket siden tidenes morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen